Sommersolverv og stjernehimmelen i sommer

Sommerhimmelen mot sør juni 2017 rundt midnatt. Bilde: Stellarium

De lyse sommernettene er forlengst over oss. Presis klokken 06:24 den 21. juni er det sommersolverv. Da heller jordens akse rett mot solen og vi har det lyseste døgnet i året her på den nordlige halvkule.

I nord har de nå dagslys døgnet rundt. I sør-Norge kan vi imidlertid fortsatt se de lyseste stjernene og planetene om natten. Her er din guide i sommernatten:

Jupiter er synlig lavt mot sørvest rundt midnatt. Selv med et lite teleskop kan du lett plukke de fire galileiske månene som ørsmå prikker som flytter på seg fra natt til natt.
Det var disse fire månene Galileo Galilei observerte i det første teleskopet og endret hele vårt verdensbildet der jorden ikke lenger var i sentrum. Det var også disse månene som virket å være «forsinket» i sine baner når Jupiter sto langt fra Jorden, noe som gjorde at dansken Ole Römer forsto at lyset har en hastighet og kom med det første anslaget på 220.000 km/sek – bare 25% feil.

Saturn står lavt mot sør, såvidt synlig over horisonten hvis du har fri sikt og klar himmel. Den nærmer seg nå opposisjon – det vil si når den står rett utenfor oss i bane. Den er derfor nærmere oss nå enn resten av året. Selv med et lite teleskop skal du klare å se ringene rundt Saturn som utbulinger på sidene.

Spica i stjernebildet Jomfruen. Bilde: Wikipedia commons.

Spica er den klareste stjernen i stjernebildet Jomfruen. Den står rett nedenfor til venstre for Jupiter. Dette er en morsom variant av en dobbeltstjerne, fordi de to stjernene sirkler så tett rundt hverandre at de begge er eggformet og vi ikke klarer å skille dem fra hverandre i teleskop. Avstanden dem i mellom er bare 0,12 astronomiske enheter – ca 1/4 av avstanden mellom solen og Merkur. De går i bane rundt hverandre med en fart på 322.000 km i timen med en omløpstid på bare 4 dager!
Begge stjernene er blålige B-type stjerner med henholdvis 10 og 7 ganger solens masse. De brenner hydrogenet sitt mye raskere enn solen, og den største er allerede på vei til å bli en gigantstjerne som tilslutt vil eksplodere som en supernova. Dette er den nærmeste supernova type II kandidaten vi har. Spica-systemet er bare 250 lysår unna oss, så det blir litt av en skue!

Arkturus i stjernebildet Bjørnepasseren. Merk den Nordlige krone til venstre. Bilde: Wikipedia commons.

Arkturus står litt lenger opp og til venstre for Jupiter. Det er den klareste stjernen i stjernebildet Bjørnepasseren og den 4. lyseste stjernen på nattehimmelen.
Arkturus viser hvordan vår egen sol kommer til å se ut om et par milliarder år: Den har omtrent samme masse som solen, men har est ut til 25 ganger solens størrelse. Den er nemlig en såkalt rød gigantsjerne type K som har brent opp mesteparten av sin hydrogen-gass og begynt å brenne helium i sitt indre.
Tilslutt vil Arkturus vokse seg så stor at den rett og slett slipper fra seg de ytre lagene til en flott stjernetåke og selv blir en liten hvit dvergstjerne.

 

 

 

Sommertrianglelet

En «asterisme» er en stjerneformasjon som ikke utgjør noe eget stjernebilde. F.eks Karlsvognen er bare en del av stjernebildet Storebjørn.

Sommertriangelet er en stor og flott asterisme som består av de tre klareste stjernene i stjernebildene Svanen, Lyren og Ørnen: henholdsvis Deneb, Vega og Altair. Sammen utgjør de en stor trekant på sørhimmelen og skiller seg klart ut fordi de fleste andre stjernene ikke er synlige på denne tiden av året. Derav navnet. Se bildet øverst.

Deneb i stjernebildet Svanen. Bilde: Wikipedia commons.

Deneb er stjernen oppe til venstre i Sommertriangelet. Dette er den klareste i stjernebildet Svanen som er formet som et kors og derfor også kalles «det Nordlige kors». Om høsten når nattehimmelen har blitt mørkere er det lettere å få øye på korsformen.
Svanen ligger dessuten i planet til galaksen vår Melkeveien. Melkeveien ses som et bånd rundt himmelen med mye større tetthet av stjerner enn resten av himmelen.
Deneb er et skikkelig monster av en blå-hvit supergigant av type A. Den veier 20 ganger mer enn solen, men er 200 ganger større i diameter og lyser opptil 200.000 sterkere. Dette er en av de sterkest lysende stjernene vi kjenner til! Avstanden fra oss er 800 lysår.

 

Vega i det lille stjernebildet Lyren. Bilde: Wikipedia commons.

Vega er den lyseste stjernen i stjernebildet Lyren, et unnselig lite stjernebildet rett til høyre for Svanen. Selv om stjernebildet er lite, skjuler det seg flere skatter: Blant annet en lett synlige dobbelt-stjerne, den berømte «Double-double» Epsilon Lyrae litt opp til venstre for Vega, lett synlig selv med kikkert. Retter du et teleskop mot Epsilon, vil du se at dette er egentlig to dobbelt-sjerner. Med et brukbart teleskop kan man også lett finne Ringtåken (M57) midt mellom de to nederste hovedstjernene i Lyren.
Vega er den nest lyseste stjernen på den nordlige himmelkule og ligger bare 25 lysår unna oss. Den er en blålig og varm type A stjerne omtrent dobbelt så stor som solen i både masse og størrelse, og har en overflatetemperatur på nærmere 10.000 grader.
Vega var ved slutten av istiden Nordstjernen og vil bli det igjen om 13-14.000 år. På grunn av jordens presesjonsbevegelse, liksom en vippende snurrebass, endrer nemlig nordpunktet vårt på himmelen seg over en periode på 26.000 år.

Altair i Ørnen kan du lett kjenne igjen som den midterste av de tre stjernene på rad. Merk også stjernebildene Delfinen til venstre og Pilen rett over. Bilde: Wikipedia commons.

Altair er den lyseste stjernen i stjernebildet Ørnen. Når du følger Melkeveien videre ned fra Ørnen nærmer du deg også midten av Melkeveien som sett fra sør-Norge ligger like over horisonten mot sør midtsommer.
Altair befinner seg «bare» 16,7 lysår unna oss, og er en av de nærmeste stjernene du kan se med bare øynene. Dette er en type A hovedserie-stjerne nærmere 2 ganger tyngre enn solen og 10 ganger lysere.
Altair har en rotasjonstid på bare 9 timer mot solens 27 dager. Ved ekvator er rotasjonshastigheten over 1 million km per time (286 km/sek)! Det er over halvparten av farten som ville ført til at stjernen gikk i oppløsning (ved 400 km/sek). Dette gjør at Altair eser ut rundt ekvator som en litt flattrykt kule.

Om stjernetyper

I omtalen av stjernene over har vi brukt betegnelsen type stjerne med en eller annen bokstav. Dette systemet er enkelt å lære. Rekkefølgen er:

O – B – A – F – G – K – M   eller lettere  «Oh – Be – A – Fine – Girl – Kiss – Me !»

Hertzsprung–Russell diagrammet viser temperatur fra venstre mot høyre og lysstyrken oppover. Bilde: Wikipedia commons.

Som figuren viser er O de varmeste stjernene mot venstre og M de kaldeste mot høyre. Aksen oppover viser lysstyrken – den egentlige lysstyrken stjernen har uavhengig av avstand til oss. Gjennom spektroskopi av stjernelyset finner man overflatetemperaturen, og gjennom å sammenligne lysstyrken med avstanden kan man beregne den egentlige lysstyrken.
Alle stjerner starter sitt livsløp ett eller annet sted langs det skrå båndet med stjerner midt i bildet. Dette kalles hovedserien (Main sequence). Avhengig av hvor på hovedserien en stjerne befinner seg, vet man nå med stor sikkerhet hvordan den vil utvikle seg over tid. Gigantstjernene over hovedserien har begynt nedtellingen og befinner seg i mellomfaser eller sluttfaser. Massen avgjør enden: De største eksploderer, de mindre blir til hvite dverger.
Solen er en type G hovedseriestjerne, en ganske liten og beskjeden dvergstjerne omtrent midt i sitt livsløp. Den vil om et par milliarder år ese ut og begynne å vandre til høyre vekk fra hovedserien og utvikle seg til en rød gigantstjerne som tilslutt ender sine dager som en hvit dverg nevnt under Arkturus.

Dette innlegget ble publisert i Se fra Norge og merket med , . Bokmerk permalenken.

Hva mener du? Del og kommenter:

Loading Facebook Comments ...