Mot solminimum – økning av kosmisk stråling

Kosmisk stråling har økt med 15% på to år, på grunn av en mindre aktiv sol. Ref: spaceweather.com

Vi nærmer oss et nytt solminimum og mengden kosmisk stråling øker. Dette er nå påvist i målinger i atmosfæren, se bilde over. Nyere forskning påstår at økning i kosmisk stråling vil gi mer skydekke og dermed mindre sol-innstråling til bakken – og lavere temperatur. Teorien er meget kontroversiell og hvilken effekt dette vil ha på klimautviklingen er omstridt.

Kontroversiell teori

Nyere dansk/israelsk forskning om skydannelse har påvist i laboratorieforsøk at økt kosmisk stråling øker dannelsen av areosoler i atmosfæren og gir mer skyer. Slike små areosol-molekyler opptrer nemlig som «såfrø» for skydannelsen, fordi de gir flere partikler som overmettet vann i atmosfæren kan kondensere mot og danne skyer. De samme forskerne mener også å se dette i klimautviklingen over millioner av år basert på steinprøver. De mener i tillegg at jorden for det meste har vært helt isfri.

Sammenfaller teorien med noen korttidseffekt de siste tiårene? Vel. Siste solmaksimum var i 2014 og teorien sammenfaller sånn sett godt med den globale oppvarmingen. Samtidig har imidlertid global-oppvarmingen flatet noe ut siden årtusenskiftet, på tross av en aktiv sol. Ingen soleklar (sic! ordbruken) sammenheng altså.

Det vi faktisk vet om solaktiviteten

Når solen er aktiv, opptrer den økte utstrålingen fra solen som en beskyttende paraply mot kosmiske stråler fra verdensrommet. Kosmisk stråling er høy-hastighets partikler og elektromagnetisk stråling med ekstrem energi som er slynget ut fra supernovaer og jet-strømmer rundt nøytronstjerner og sorte hull. Når solaktiviteten nå går mot en minimum får vi en økning av kosmisk stråling, noe figuren øverst viser.

Solaktiviteten viser faste 11-års sykluser. Bilde: Wikipedia commons.

Solen går gjennom en fast 11-års syklus – fra høy aktivitet med mange solflekker og utbrudd, til lav aktivitet med solen nærmest fri for solflekker og få utbrudd. For nordlysfantaster og nordlysturismen kan det derfor bli noen magre år fremover. Siste solmaksimum var altså i 2014.

Grunnen til endringen i solaktiviteten er at solens magnetiske poler vandrer fra sør til nord over en 22-års periode. Når de magnetiske polene står ved ekvator er aktiviteten lav, mens når de samsvarer med solens geografiske poler (og solens rotasjonsakse) er aktiviteten høy. I løpet av 22 år har med andre ord solens magnetiske nord- og sørpol skiftet plass.

Konklusjon?

Det er ikke uten grunn av vi er født med to ører. Det er alltid vel verdt å høre på ulike oppfatninger av en sak, og det kan se ut som det dansk/israelske forskningsteamet er inne på noe som uansett burde bli mottatt som positive bidrag i klimamodellene.

Klimaforskningen er imidlertid et minefelt for tiden. Innsatsen er stor og polariseringen øker. Men globaloppvarmingen er et faktum: klimaendringer skjer hele tiden og nå er vi i en periode med ekstraordinært høy temperatur. Kontroversen dreier seg altså om årsakene til den ekstraordinære oppvarmingen de siste tiårene.

FN’s klimapanel IPCC mener det er hevet over enhver tvil at økningen av menneskeskapte CO2-utslipp er grunnen, og ser man på temperaturuviklingen siden 1850 mot CO2-utslippene sammenfaller disse klart.

De få skeptikerne blant seriøse forskere påstår at det kan være andre årsaker eller medvirkende årsaker, men når ikke frem. Det kan være et forskningsmessig problem at disse forskerne ikke får midler og dessuten opplever faglig mobbing og utfrysning, samtidig som så mye midler er bundet opp i det rådende synet. Det siste verden trenger er et nytt ptolemeisk verdensbilde.

Et tankekors

Vi vet at CO2 er en drivhusgass (400 ppm). Men det er også metan (1800 ppm) som fanger varme 30 ganger mer effektivt enn CO2. Også vann (0-4%) fanger varme i atmosfæren. Alle disse bidrar sammen med utallige andre faktorer til klimaet i et meget kaotisk system.

Mennesket står for 3% av de totale utslippene av CO2, en gass som utgjør bare 0,4 tusendeler av atmosfæren (400 ppm). Da skal det godt gjøres å påvise en klar statistisk sammenheng mellom temperatur og menneskelige utslipp i den overveldende totale statistiske støyen.

For å påberope en ekstraordinær oppdagelse innen fysikk- og astronomi kreves det en statistisk usikkerhet på under 5 sigma. (Et konfidensintervall på 5 sigma vil si at du kan gjenta forsøket 3,5 millioner ganger og bare oppleve å få avvikende resultat én gang). Forskning innen psykologi og medisin tar nå full selvransakelse fordi de ofte bare har brukt 1 sigma (bare 2/3 sikkerhet for at resultatet er gyldig).

Hvilken sigma har klimaforskningen for sin ene hovedkonklusjon? Ifølge IPCC selv, er deres forskere bare pålagt å selv angi hvor sikre de er i sine konklusjoner etter en ikke-kvantitativ skala. De blir også stadig sikrere og sikrere. Det er et tankekors…

Dette innlegget ble publisert i Se fra Norge, Solsystemet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Hva mener du? Del og kommenter:

Loading Facebook Comments ...