Voyager-sondene 40 år på vei mot stjernene

Voyager 1 og 2 er to identiske romsonder som fortsatt er operative og på vei mot stjernene 40 år etter oppskyting. Bilde: Wikipedia commons.

I disse dager har Voyager 1 og 2 vært på vei mot stjernene i 40 år. Ingen andre romferder har over så lang tid gitt oss så mye kunnskap som nettopp disse. Underveis har de til sammen besøkt alle de ytre planetene og gitt oss førstegangsbilder av måner, ringsystemer og planetene selv som har snudd opp ned på mye av vår kunnskap. Og begge er fortsatt operative – og vil være det i nærmere 15 år til!

Både Voyager 1 og 2 er nå i området der solvinden møter den kosmiske strålingen fra resten av Melkeveien, universet og andre stjerner – den såkalte heliopausen. De har en fart på rundt 60.000 km/time i hver sin retning mot stjernene, og radiosignalene fra sondene bruker nå nærmere ett døgn på å nå jorden. Hvor er Voyager 1 og 2 akkurat ?

«The pale blue dot» – det fjerneste bildet av jorden noensinne. (NASA/Wikipedia commons)

Voyager-sondene har også vært med på å forme vår bevissthet om oss selv – hvem vi mennesker er: Inspirert av astronomen og formidleren Carl Sagan, tok Voyager 1 det fjerneste bilde av jorden noensinne – «The pale blue dot», se til venstre.

Bildet ble tatt den 14. februar 1990 i en avstand av 6 milliarder kilometer fra jorden, over 40 ganger avstanden til solen. Det viser jorden som et ubetydelig støvkorn omgitt av et enormt univers:

«We succeeded in taking that picture, and, if you look at it, you see a dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it, everyone you ever heard of, every human being who ever lived, lived out their lives. The aggregate of all our joys and sufferings, thousands of confident religions, ideologies and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilizations, every king and peasant, every young couple in love, every hopeful child, every mother and father, every inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every superstar, every supreme leader, every saint and sinner in the history of our species, lived there – on a mote of dust, suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that in glory and in triumph they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of the dot on scarcely distinguishable inhabitants of some other corner of the dot. How frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds. Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the universe, are challenged by this point of pale light.

[…] To my mind, there is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly and compassionately with one another and to preserve and cherish that pale blue dot, the only home we’ve ever known.

— Carl Sagan, speech at Cornell University, October 13, 1994

Lenker:

 

 

Dette innlegget ble publisert i Romfart, Solsystemet og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Hva mener du? Del og kommenter:

Loading Facebook Comments ...