60 år siden Sputnik startet romalderen

Bipp – bipp – bipp – jubileum

For bare 60 år siden, den 4. oktober 1957, skjøt Sovjetunionen ut verdens første satellitt Sputnik 1. Med den var romalderen – og romkappløpet igang.

Sputnik 1 var bare et metallskall på 58 cm med to par antenner og en radiosender. Disse sendte radiopulser på 0,3 sekunder med tilsvarende pause i bølgefrekvensene 20,005 and 40,002 MHz. Batteriene varte i 22 dager. Bilde: Wikipedia commons.

USA fikk «paddesjokk». Selv om Sputnik bare sendte ut et enkelt radiosignal, ble amerikanerne tatt fullstendig på sengen. At en nasjon bestående av bønder og industriarbeidere hadde kommet dem i forkjøpet, var en slag i trynet for den amerikanske selvgodheten. I tillegg var det store bekymringer om sovjeternes militære hensikter. Dette var midt under McCarthy-tiden da kommunistfrykten herjet USA på sitt verste.

Mens amerikanerne satte alle kluter til for å ta igjen forspranget, fortsatte sovjeterne å være førstemann til det meste: første dyr i rommet – stakkars Leica, første menneske – Yuri Gagarin, og den første (ubemannede) flyvningen rundt månen, bare for å nevne noen.

Først 12 år etter Sputnik 1, den 20. juli 1969 ble kortstokken snudd idet Neil Armstrong tok sitt første steg på månen. Ørnen hadde landet med USA nok en gang i førersete – takket være Sputnik.

Det Sputnik ga oss

Uten Sputnik-sjokket, vet vi ikke hvordan romalderen hadde sett ut. Bare gjennom kalddusjen for 60 år siden var amerikanerne villige til å satse stort. De brukte store deler av statsbudsjettet for å gjøre president John F. Kennedy’s ord fra 1961 til virkelighet – å sette en mann på månen, «not because it is easy, but because it is hard.»

Uten Sputnik og konkurransen som fulgte, ville utviklingen gått i et mer bedagelig tempo, les: mye tregere. Store deler av vår hverdagsteknologi stammer fra nettopp romkappløpet. Uten dette ville sannsynligvis mye av det vi idag tar for gitt enda ikke ha blitt oppfunnet, og mye av vår kunnskap om jorden, solsystemet og universet ville fortsatt befunnet seg i mørket.

Fellesskap og samarbeid

Den internasjonale romstasjonen ISS hadde aldri blitt til uten samarbeide mellom de tidligere erkefiendene USA og Russland/Sovjet. Bilde Wikipedia commons.

Etter en periode hver for seg, fant etterhvert Sovjetunionen (nå Russland) og USA mer og mer sammen. Sannsynligvis var romfartssamarbeidet ett av de viktigste stedene hvor de to erkefiendene gradvis kunne bygge opp felles forståelse og tillit. Det er ganske bemerkelsesverdig hvordan dette samarbeidet fungerer så tett og prikkfritt, samtidig som de høye herrer fortsatt krangler.

Etter slutten på den kalde krigen har felles prosjekter gitt alle deltagerne, inkludert Europa, tifolds tilbake. Romfart er dyrt. Og bare ved å dele regningen – og godene – er det mulig å sette i verk store prosjekter.

Idag står bare Kina tilbake som solo-løper. Som ung romnasjon er kineserne mer opptatt av å vise seg frem enn å bidra til banebrytende forskning og teknisk utvikling. Kina virker umodne i sitt valg om å gjøre alt selv. Det er ikke lenger en ekstrem bragd å bygge sin egen romstasjon eller lande en kineser på månen for å hente hjem en sølle stein, sorry! Det bare koster mer enn det smaker…

En liten stemme hvisker mange i øret at Kina gjør dette utfra militære og geopolitiske målsetninger. Kineserne går kanskje stille i dørene, men har store ambisjoner. Det vekker bekymring, men også en stor grad av oppgitthet fordi mange felles muligheter går tapt uten Kina på laget.

Samarbeide er nemlig det eneste som kan få menneskeheten videre. Men Sputnik viste oss at konkurranse også kan frigjøre store ressurser for de store stegene. Det er arven 60 år etter Sputnik.

Dette innlegget ble publisert i Romfart og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Hva mener du? Del og kommenter:

Loading Facebook Comments ...