Støttepartnere: reservedeler-online

Mot solminimum – økning av kosmisk stråling

Kosmisk stråling har økt med 15% på to år, på grunn av en mindre aktiv sol. Ref: spaceweather.com

Vi nærmer oss et nytt solminimum og mengden kosmisk stråling øker. Dette er nå påvist i målinger i atmosfæren, se bilde over. Nyere forskning påstår at økning i kosmisk stråling vil gi mer skydekke og dermed mindre sol-innstråling til bakken – og lavere temperatur. Teorien er meget kontroversiell og hvilken effekt dette vil ha på klimautviklingen er omstridt.

Kontroversiell teori

Nyere dansk/israelsk forskning om skydannelse har påvist i laboratorieforsøk at økt kosmisk stråling øker dannelsen av areosoler i atmosfæren og gir mer skyer. Slike små areosol-molekyler opptrer nemlig som «såfrø» for skydannelsen, fordi de gir flere partikler som overmettet vann i atmosfæren kan kondensere mot og danne skyer. De samme forskerne mener også å se dette i klimautviklingen over millioner av år basert på steinprøver. De mener i tillegg at jorden for det meste har vært helt isfri.

Sammenfaller teorien med noen korttidseffekt de siste tiårene? Vel. Siste solmaksimum var i 2014 og teorien sammenfaller sånn sett godt med den globale oppvarmingen. Samtidig har imidlertid global-oppvarmingen flatet noe ut siden årtusenskiftet, på tross av en aktiv sol. Ingen soleklar (sic! ordbruken) sammenheng altså.

Det vi faktisk vet om solaktiviteten

Når solen er aktiv, opptrer den økte utstrålingen fra solen som en beskyttende paraply mot kosmiske stråler fra verdensrommet. Kosmisk stråling er høy-hastighets partikler og elektromagnetisk stråling med ekstrem energi som er slynget ut fra supernovaer og jet-strømmer rundt nøytronstjerner og sorte hull. Når solaktiviteten nå går mot en minimum får vi en økning av kosmisk stråling, noe figuren øverst viser.

Solaktiviteten viser faste 11-års sykluser. Bilde: Wikipedia commons.

Solen går gjennom en fast 11-års syklus – fra høy aktivitet med mange solflekker og utbrudd, til lav aktivitet med solen nærmest fri for solflekker og få utbrudd. For nordlysfantaster og nordlysturismen kan det derfor bli noen magre år fremover. Siste solmaksimum var altså i 2014.

Grunnen til endringen i solaktiviteten er at solens magnetiske poler vandrer fra sør til nord over en 22-års periode. Når de magnetiske polene står ved ekvator er aktiviteten lav, mens når de samsvarer med solens geografiske poler (og solens rotasjonsakse) er aktiviteten høy. I løpet av 22 år har med andre ord solens magnetiske nord- og sørpol skiftet plass.

Konklusjon?

Det er ikke uten grunn av vi er født med to ører. Det er alltid vel verdt å høre på ulike oppfatninger av en sak, og det kan se ut som det dansk/israelske forskningsteamet er inne på noe som uansett burde bli mottatt som positive bidrag i klimamodellene.

Klimaforskningen er imidlertid et minefelt for tiden. Innsatsen er stor og polariseringen øker. Men globaloppvarmingen er et faktum: klimaendringer skjer hele tiden og nå er vi i en periode med ekstraordinært høy temperatur. Kontroversen dreier seg altså om årsakene til den ekstraordinære oppvarmingen de siste tiårene.

FN’s klimapanel IPCC mener det er hevet over enhver tvil at økningen av menneskeskapte CO2-utslipp er grunnen, og ser man på temperaturuviklingen siden 1850 mot CO2-utslippene sammenfaller disse klart.

De få skeptikerne blant seriøse forskere påstår at det kan være andre årsaker eller medvirkende årsaker, men når ikke frem. Det kan være et forskningsmessig problem at disse forskerne ikke får midler og dessuten opplever faglig mobbing og utfrysning, samtidig som så mye midler er bundet opp i det rådende synet. Det siste verden trenger er et nytt ptolemeisk verdensbilde.

Et tankekors

Vi vet at CO2 er en drivhusgass (400 ppm). Men det er også metan (1800 ppm) som fanger varme 30 ganger mer effektivt enn CO2. Også vann (0-4%) fanger varme i atmosfæren. Alle disse bidrar sammen med utallige andre faktorer til klimaet i et meget kaotisk system.

Mennesket står for 3% av de totale utslippene av CO2, en gass som utgjør bare 0,4 tusendeler av atmosfæren (400 ppm). Da skal det godt gjøres å påvise en klar statistisk sammenheng mellom temperatur og menneskelige utslipp i den overveldende totale statistiske støyen.

For å påberope en ekstraordinær oppdagelse innen fysikk- og astronomi kreves det en statistisk usikkerhet på under 5 sigma. (Et konfidensintervall på 5 sigma vil si at du kan gjenta forsøket 3,5 millioner ganger og bare oppleve å få avvikende resultat én gang). Forskning innen psykologi og medisin tar nå full selvransakelse fordi de ofte bare har brukt 1 sigma (bare 2/3 sikkerhet for at resultatet er gyldig).

Hvilken sigma har klimaforskningen for sin ene hovedkonklusjon? Ifølge IPCC selv, er deres forskere bare pålagt å selv angi hvor sikre de er i sine konklusjoner etter en ikke-kvantitativ skala. De blir også stadig sikrere og sikrere. Det er et tankekors…

Publisert i Se fra Norge, Solsystemet | Merket med , , | Skriv en kommentar

Eta-Akvaridene meteorsverm topper i helgen

Finnerkart Eta-Akvaridene 6. mai for Vestlandet kl 03:30 (Oslo kl 03:10). Merk at stjerneskuddene sveiper over hele himmelen, så det beste er å ligge på rygg og se rett opp. Bilde: Stellarium.

Tidlig lørdag morgen er det beste tidspunktet for å se stjerneskuddsvermen Eta-Akvaridene. Disse sterneskuddene skyldes millimetersmå støvkorn etterlatt av Haley’s komet som jorden nå passerer banen til.

Når støvkornene treffer atmosfæren med stor hastighet, blir friksjonen og varmeutviklingen så stor at luftmolekylene rundt gløder. Dette er stjerneskuddstripen vi ser. Selve støvkornene løser seg opp – de nærmest «fordamper» på grunn av varmen og påkjenningene som bryter ned de sterke bindingene mellom atomene i steinen.

Eta-Akvaridene er en av de beste meteorsvermene gjennom året og man kan forvente mellom 30 og 60 stjerneskudd i timen.

Selve radianten – stedet på himmelen stjerneskuddene ser ut til å stråle ut fra – kommer ikke over horisonten i øst før i 3-tiden natt til lørdag. Men sterneskuddene kan fare over hele himmelen – så det beste er å legge seg flatt på et mørkt sted og se rett opp. Finn et sted så langt unna gatelys som mulig.

Ytterligere knask på himmelen disse timene:

  • Tre mindre meteorsvermer har også sine maksima disse dager: Eta-Lyridene, Alfa-Scorpidene og Mai-Libridene. Se bildet.
  • Når det begynner å bli lyst i 5-tiden stiger Venus opp i øst – nå godt synlig som morgenplanet.
  • Sommer-triangelet har nå kommet over horisonten og står høyt i sør-øst. Den er synlig selv de lyseste nettene om sommeren og består av de klareste stjernene i tre stjernebilder: Deneb i Svanen oppe til venstre, Vega i Lyren oppe til høyre og Altair i Ørnen nederst. Se bildet under.
  • Stjernebildene Svanen og Ørnen står i Melkeveien – så ta med kikkert og bli forbløffet over tettheten av stjerner! Rett over Altair i Ørnen kan du finne Pilen, og rett ovenfor den igjen er «kleshengeren» – en liten samling stjerner som former figuren til en kleshenger opp-ned.
  • Jupiter lyser klart i sør-vest til venstre for månen, og Saturn står lavt i sør.

Ha en skyfri natt – Clear skies!

Stjernebildene inntegnet og merket sammen med askerismen Sommertriangelet. Bilde: Stellarium.

Publisert i Se fra Norge, Solsystemet | Merket med , | Skriv en kommentar

Se Merkur etter solnedgang

Nymånen, Mars og Merkur i perfekt rettvinklet trekant 29. mars etter solnedgang. Bilde: Stellarium.

Den innerste planeten Merkur vil 1. april være i sin største vinkelavstand til venstre for solen. Den er dermed forholdsvis lett synlig etter solnedgang fra sør-Norge.

[På fagspråket kalles dette størst «østlig elongasjon». Merkur beveger seg da etter solen på himmelen sett fra jorden, og er derfor synlig etter at solen har gått ned. ]

Lett å finne

Finn et sted med fri sikt mot horisonten vestover ved solnedgang, og merk deg hvor solen går ned. Få også med deg det rosa og oransje Venusbeltet lavt på østhimmelen samtidig, og etterhvert den blågrå jordskyggen som stiger opp under.

Merkur begynner å bli synlig ca 40 minutter etter solnedgang litt opp og til venstre fra der solen gikk ned. Bruk en liten kikkert og vær tålmodig. For hvert minutt som går blir Merkur lettere å finne på den stadig mørkere kveldshimmelen.

Merkur er i disse dager litt over 2 timer «etter» solen i sin gang over himmelen. Hvis du har fri sikt til horisonten og klar himmel, skal du kunne glede deg over synet i over en time fra det blir mørkt nok til at du kan se den.

Lettest å finne er Merkur 29. mars. Da har den besøk av en nydelig nymånesigd rett til venstre for seg. Som bildet over viser, står den da i en perfekt rettvinklet trekant også med Mars, som blir synlig ca 1/2 time etter Merkur. Ser du Mars og månen har du altså en perfekt guide til Merkur. Dette er dagen for en perfekt måne-planet-trippel.

Alle disse dagene har du uansett Mars til å guide deg: Følg med kikkerten fra Mars og ned mot stedet du merket deg at solen gikk ned.

Å se Merkur er spesielt utfordrende for oss nordboere. Solen og planetene går nemlig i en flatere bane mot horisonten jo lengre nord du er, og kvelds- og morgenhimmelen er derfor lengre lyse enn i sør.

God jakt, og clear skies!

Publisert i Se fra Norge, Solsystemet | Merket med , | Skriv en kommentar

NASA-budsjett kutter klimaprosjekter og asteroideslep

Den nyvalgte presidenten i USA tar grep som forventet i budsjettforslaget for 2018. For å finansiere sin planlagte militære opprustning, får også den amerikanske romorganisasjonen NASA føle øksen. Inntauingen av en asteroide til månebane og landingen på Jupiters måne Europa for å finne liv blir begge skrinlagt. Størst kutt opplever NASA’s klimaforskning, og hele NASA’s avdeling for utdanning blir lagt ned.

Klimakutt men ingen katastrofe

Utgående NASA direktør Robert M. Lightfoot Jr har hatt den tunge oppgaven å unngå de verste budsjettkuttene.

Den spesielle amerikanske administrasjonsmodellen gir presidenten direkte styring over offentlige tjenester i detalj – fra toppledelse ned til enkeltprosjekter og avdelinger. Den utgående lederen for NASA, Obama-utnevnte Robert M. Lightfoot jr, ser likevel ut til å ha reddet mer enn stumpene.

Fire nye prosjekter for overvåkning av jorden og klimautviklingen blir ikke finansiert. Dette er oppsiktsvekkende «i disse klimatider». Men Trump-folkene signaliserte tidlig en total nedleggelse av hele NASA’s klimaforskning, og dette har ikke skjedd.

En nedgang på 1% av NASA’s totale budsjett og 6% i NASA’s Earth Science divisjon som driver klimaforskningen er langt mindre enn fryktet. Tunge og banebrytende prosjekter som det nye James Webb teleskopet ser ut til å ha overlevd. Mange i NASA og romforskningen forøvrig puster nok tross alt lettet ut.

Dressurskolen

Det kan se ut som Trump-administrasjonen har blitt hardt presset av NASA i parløp med forsknings- og utviklingsvennlige republikanere i Kongressen. Den politisk uerfarne presidenten har møtt hverdagen og fått erfare at han ikke kan herse fritt og tøylesløst. Som en skolegutt har han de siste ukene opplevd stadig flere «snap-on-the-fingers».  NASA-budsjettet er ett av dem.

Budsjettforslaget skal nå fremmes for og vedtas av de folkevalgte.

Publisert i Romfart | Merket med , , | Skriv en kommentar

Venus på sitt beste!

En klar Venus har hengt på kveldshimmelen i mange uker nå. Her til venstre i bildet sammen med nymånen over Jærhavet tidligere i høst. Bilde: OJ Nordhagen.

Torsdag 12. januar står Venus høyest på himmelen etter solnedgang. Ser du mot sørvest i tidlig på kvelden kan du ikke unngå å få øye på vår søsterplanet!

Venus er det lyseste objektet på himmelen nest etter solen og månen. På sitt lyseste kan man se Venus selv på høylys dag. Ikke langt til venstre og litt høyere for Venus kan du nå også se Mars. Denne er noe svakere og med et klart rødlig skjær.

For å forstå planetenes og stjernenes «vandring» over himmelen må man prøve å tenke tredimensjonalt. Alt beveger seg i baner i forhold til hverandre og det kan være vanskelig å fatte uten å se på kartet under:

Skjematisk bilde sett «ovenfra» av solsystemet. Jorden i blått rett over  og litt til venstre for solen, Venus og Mars til høyre for jorden. Alle planetene beveger seg mot klokken rundt solen, og de innerste raskere enn de lenger ut. Skjerdump fra ThePlanetsToday.com.

Torsdag 12. januar er Venus i såkalt størst «østlig elongasjon». Det vil på vanlig norsk si at den da står lengst vekk til venstre for solen – sett fra jorden.

Jo nærmere en planet går rundt solen – jo høyere hastighet har den i sin bane. I tillegg til at de har kortere baner jo nærmere de går solen, vil dette si at både Venus og Merkur «runder» solen oftere enn jorden og passerer oss «i indre bane». Jorden i sin tur passerer Mars og de andre ytre planetene på innsiden. Alle planetene beveger seg mot klokken på skissen.

Husk at også jorden roterer (også den mot klokken på skissen over), så ved solnedgang forsvinner først solen ned under horisonten i vest sett fra oss, mens først senere «følger» Venus og Mars etter. Egentlig er det bare slik det ser ut, siden vi står på overflaten av en spinnende kule. Jorden roterer østover – og derfor «stiger» alt opp i øst, og «går ned» i vest når vi ser på himmelen.

Det er tidvis meldt bra vær de kommende dagene. Ut og se på Venus etter solnedgang!

Publisert i Se fra Norge, Solsystemet | Merket med | Skriv en kommentar

Vintersolverv onsdag 21. desember kl 11:44

Bildet er manipulert. Bilde fra NASA.gov samt grafikk fra Freepik.com.

I dag onsdag 21. desember klokken 11:44 norsk tid «snur solen». Det som egentlig skjer er at jorden da er på det punktet i sin årlige bane hvor jordens nordpol heller lengst vekk fra solen.

Dette er årets korteste dag og gradvis blir dagene nå lengre igjen. For å sitere Ulf Lundell: «Vi går mot bättre tider. Tro mig, tro mig!»

Vi ønsker alle våre følgere og lesere en god jul og et riktig godt nytt år!

Med vennlig hilsen astronomiforalle.no

Publisert i Se fra Norge, Solsystemet | Merket med , | Skriv en kommentar

En jetstrøm av smeltet jern under føttene våre

I den ytre delen av jordens kjerne har ESA’s SWARM satellitter oppdaget en hurtig jetstrøm av flytende jern. Bilde: ESA.

Merkelig som det enn høres: Satellitter har klart å oppdage en jetstrøm av flytende jern under føttene våre, i det som kalles jordens ytre kjerne.

Det finurlige er at vi vet mindre om jordens indre enn mye annet i solsystemet og universet. Stadig flere satellitter med ulike observasjoner er i ferd med å endre dette. ESA’s tre SWARM-satellitter har nå i detalj kartlagt jordens magnetfelt og endringene av disse.

Vi har lenge visst at jordens kjerne består mest av jern men er todelt, med en indre fast kjerne som spinner inni en ytre flytende del. Det er dette som skaper dynamo-effekten som stråler ut det magnetiske feltet som omgir jorden og som beskytter oss for det meste av dødelig stråling fra solen og universet. Uten jordens magnetosfære hadde jordens overflate vært like livløs som Mars og atmosfæren vår hadde for lengst vært blåst bort av solvinden.

Det er også dette magnetfeltet som av og til bøyer av og slipper noe mer av solens partikkelstrøm inn i den øvre delen av atmosfæren og gir oss nordlys.

De nye dataene tyder på at en jetstrøm med flytende jern ca 420 km bred langs nordlige breddegrader nå øker i styrke som del av svingningene over tid i jordens indre. Vi er opptatt av disse svingningene for å forklare og forutsi endringer i magnetfeltet rundt jorden. Retningen på jernmineraler i steinprøver viser nemlig at jordens magnetfelt har skiftet gjennom millioner av år. SWARM-satellittenes observasjoner kan være med på å forklare hvordan dette har skjedd og forutsi hva som vil skje videre.

Mer fra ESA her.

Publisert i Romfart, Solsystemet | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Verden gjør seg klar for James Webb Space Telescope

James Webb Space Telescope. Primærspeilet i gull har nesten tre ganger så stor diameter som Hubble. De blå flatene under teleskopet er egentlig fem sølvfargete seil som skal skygge for solen. Bilde NASA.

Det vil fortsatt ta to år før utskyting – men når James Webb Space Telescope (JWST) blir skutt ut sent i 2018 vil universet sett med våre øyne nok en gang endres en gang for alle. Med 100 ganger større følsomhet enn Hubble, vil JWST se tilbake til da de første stjernene og galaksene ble dannet OG det vil sannsynligvis plukke opp de første signaturene fra liv på planeter utenfor solsystemet.

Menneskets syn på himmelen og universet har gått gjennom dramatiske skifter de siste 400 år. Fra Galileo Galilei for første gang peilet inn et teleskop på Jupiter og dens fire store måner, har vårt syn på verden og oss selv blitt snudd på hodet flere ganger. Utover på 1700- og 1800-tallet oppdaget vi stadig nye planeter og vi begynte å danne oss et bilde av solsystemet, Melkeveie-galaksen – og en enda større evighet utenfor. Edwin Hubble gjorde på begynnelsen av 1900-tallet den banebrytende oppdagelsen at universet utvider seg i en stadig akselererende fart. Vi landet på månen i 1969. Og Hubble romteleskop ble sendt ut i 1990, og så fjernere og lengre tilbake i tid enn noen gang tidligere.

Utskytingen og plasseringen av James Webb Space Telescope. Bilde: NASA.

Om to år sender vi ut James Webb. Men først skal det store romteleskopet brettes sammen som et origami-papir for å få plass i en europeisk Ariadne-rakett. Deretter skal det sendes 1,5 millioner kilometer vekk fra jorden – nesten fire ganger lenger vekk enn månens bane, til det tyngdekraft-nøytrale området Lagrange 2. Der skal det brette ut igjen sine 5 solskjermer og alle sine 18 teleskopspeil under ekstrem kulde. Hvis du noengang har spilt i Lotto og bare har en smule sans for astronomi og følelse for et budsjett på 8 milliarder dollar, vil du forstå hva som står på spill…

Selv med en anti-vitenskapelig president i Det Hvite Hus, vil vi mennesker komme oss videre, se og lære helt nye ting om oss selv og universet. Vi gleder oss!

Her er NASA’s siste film om teleskopet:

 

Publisert i Romfart, Solsystemet, Universet | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Geminidene og superfullmåne 13 desember

Geminidene stråler ut fra radianten i stjernebildet Tvillingene (Gemini) merket med rødt kryss. Fullmånen like til høyre. Skjermdump fra Stellarium.

Den 13. desember er det klart for Geminidene, en av de beste stjerneskuddsvermene i året. I 2017 vil imidlertid årets tredje superfullmåne på rad ødelegge noe av moroen. Men Geminidene er kjent for sine ildkuler, ekstra sterke stjerneskudd, som klart vil være synlige på tross av månen.

De fleste stjerneskuddsvermene får vi når jorden flyr gjennom støvrester etter kometer. Under Geminidene derimot flyr vi gjennom restene etter asteroiden 3200 Phaethon, som har etterlatt seg noen større sandkorn og grus. Det er disse som gir ildkulene.

Se mot øst noen få timer etter solnedgang. Fra bildet over vil du kunne kjenne igjen de to stjernene Pollux og Castor i stjernebildet Tvillingene (Gemini) til venstre for månen der stjerneskuddene vil se ut som de kommer fra.

Rett under månen finner du stjernebildet Orion som kommer høyere på himmelen for hver kveld. De tre beltestjernene i midten av Orion peker ned til venstre mot den klareste stjernen på himmelen Sirius som kommer til syne litt senere på natten (under horisonten på bildet).

Bruk også anledningen til å nyte måneoppgangen samtidig med solnedgangen samme ettermiddag! Dette er den tredje og siste superfullmånen i år.

Med ønske om en skyfri aften!

Publisert i Se fra Norge | Merket med , , | Skriv en kommentar

Til minne om John Glenn (1921-2016)

John Glenn var første amerikanske astronaut rundt jorden. Foto: NASA.

John Glenn var første amerikanske astronaut rundt jorden. Foto: NASA.

En februardag i 1962 ble John Glenn den første amerikanske romfarer i bane rundt jorden. Den dagen har fulgt meg siden. Jeg ble nemlig født samtidig – i USA. Min mors andre spørsmål etter å ha våknet fra narkosen var «Did he come down?». Far fulgte romferden fra venterommet. Dette var før menn hadde «tvungen» adgang til fødestuen.

Som erfaren pilot fra andre verdenskrig, ble John Glenn rekruttert inn i NASAs Mercury program. Han var den siste gjenlevende av de legendariske «Mercury 7» romfarerne. Det var de som banet veien for Apollo-ferdene og månelandingen bare få år senere.

Etter å ha forlatt NASA i 1965 jobbet han i det private næringsliv frem til han ble valgt inn i Senatet i 1974 for staten Ohio. Han var en kort periode også presidentkandidat, men nådde ikke frem i primærvalgene.

I 1998 var han tilbake i rommet som den eldste astronauten noensinne med romfergen Discovery. I følge astronomy.com døde han etter et kort sykeleie med familien rundt seg. Han ble 95 år gammel.

Her er opptak fra romferden til John Glenn, RIP.

Publisert i Romfart | Merket med , | Skriv en kommentar